Ny by og ny jobb

Alternativets faste(og eneste) bidragsyter, nemlig meg, har bli storbygutt. Det skjedde forrige mandag. Jeg gikk på nattoget og forlot det ikke før det var ankommet oslo s. Der sugde jeg inn litt storbyluft, før jeg igjen satt meg på et tog. Denne gangen fraktet det meg til moss. På stasjonen i Moss satt jeg og ti andre passifister og ventet på å bli hentet i to timer. Jeg skjønte at de andre helt sikkert også skulle bli sivilarbeidere. Hvorfor ellers skulle de sitte på stasjonen i Moss fra 7 ti 9 om morgenen? Men jeg spurte ingen. Jeg turde ikke. Jeg skal ikke spekulere i de andres motiver, men det var ingen andre heller som startet en konversasjon. Vi passifister er slappe. Ti av oss satt på stasjonen i Moss. Ingen sa noe på to timer.

Etterhvert kom det en slapp mann og hentet oss i en hvit minibuss. Den kjørte oss til Dilingøy. Fra nå av vil jeg kalle det "stedet der tiden står stille". Slappere sted skal man lete lenge etter. Det er nok derfor de har valgt å trene oss opp der. For vi fikk mye god trening på det vi skulle gjøre på neste år. Aldri før i mitt liv har jeg lest så mye aviser, drukket så mye kaffi og bevegd så få muskler i løpet av et døgn. Det var riktingok en halvtimes orientering om sivilarbeideres rettigheter, så bare daffing var det ikke. Klokken halv tre satt jeg meg i sofaen foran den store flatskjermen. Halv to forlot jeg den. Det var synd å forlate tv-en etter å ha nesten klart å tilbringe tolv timer i strekk foran den, men jeg ble faktisk litt sliten av å se så mye tv at jeg gikk og la meg. Konversasjonene gikk glatt når vi først ankom "stedet der tiden står stille". Et eksempel: Slapp passifist 1: - Er det noen som er med å spille bordtennis? Resten av de slappe passifistene: - Neiii. Slapp passifist 1: -Ikkje eg heller. Alle: -He he.

De ansatte på Dilingøy er en egen rase. De snakker veldig seint og rolig til hverandre. De går seint og puster rolig. "Stedet der tiden står stille"s 30 ansatte kunne lett ha blitt erstattet av en 50 % ansatt polakk. Ja så slapp er de. Men hvem bryr seg. Ingen vet at de finnes. Bare en liten avdeling i en gren langt fra stammen i Justisdepartementet. Et bortgjemt paradis for dem som aldri kommer seg ut av sivilarbeierrytmen. Det er ingen tvil om hva jeg skal blir når jeg blir stor.

Det var hardt å komme ut i verden etter et døgn på "stedet der tiden står stille". Når det blir grønn mann må man gå over gaten. Man kan ikke se en episode av simpson og ta seg noen kopper kaffi først. Tilvenningen var hard, men jeg klarte det og kom meg i "jobb" i flyktningehjelpen. Hybel fikk jeg også, selvom et skap ikke dekker min definisjon av møblert. Etter to dager fikk jeg kommet meg på ikea og kjøpt en dyne og pute. Siden har jeg levd lykkelig.

Mer kommer snart. Jeg har tid til å blogge det neste året(hvis du skjønner hva jeg mener:).