Dårlige tapere

Alle visste at SV kom til å gå på politiske tap i Regjering. Der er måten de taper på som er kritikkverdig.

Gasskraftsaken er kanskje det aller beste enkelteksempelet på dårlig tap. SV er imot gasskraftverk, likevell gikk regjeringen inn for bygging av forurensende gasskraftverk på mongstad. Statoil lover imidlertid å prøve å gjøre det CO2-fritt i 2014. Problemet er at det per i dag ikke finnes teknologi for å gjøre gasskraftverk utslippsfrie, og ingen vet om det gjøre det i 2014. En enda viktigere innvending er at Statoil-ledelsen mener at avtalen ikke er bindene, og at den kan reforhandles med den regjeringen som til enhver tid sitter. Det vil si at om neste regjering ikke er like opptatt av CO2-frie gasskraftverk, så blir det det heller ikke.

Da sitter vi igjen med den tragikomiske situasjonen at de tidligere så profilerte gassmotsanderne SV, nå bygger gasskraftverk uten CO2-rensing. Men det verste er at SV profilerer dette som en stor miljøseier. Det som i virkligheten er tap på alle fronter, klarer Halvorsen å inbille seg selv om er en seier. Virkelig imponerende.

Denne saken er ikke noe unntakk for SV i regjering. Partiet har gjentatte ganger tapt viktige saker og proklamert dem som seire. Det er et alvorlig problem for venstresiden i Norge fordi det endrer folks oppfatning av hva som er venstre. Når Norge idag er styrt av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Bondepartiet er det naturlig at folk syns venstresiden og sosialisme er kjipt. For oss som er aktive på venstresiden er det klart at regjeringen ikke er sosialistisk og ikke fører en sosialistisk politikk. Men man kan jo begynne å lure når Sosialistisk venstreparti sitter i Regjering.

En annen negativ konsekvens av at SV kaller politiske tap for seire, er at det demper den folkelige motstanden. Mange tidligere sinte, aktivistiske SVere og SUere har nå blitt passive "Joda, men halvosen sa...". Når SV-toppene proklamerer seire, forplanter det seg nedover i organisasjonen. Noen tror det på det, men også de som er uenig blir påvirket og kjemper ikke like hardt som de ellers ville. Det vokser frem en oppgitthet over at selv når SV er i regjering er det umulig å forandre på noe. Kanskje er historien slutte likevell? Markedsliberalisme for alltid.

Hadde istedenfor SV vært en god taper, kunne mye annet ha skjedd. SV burde vært offensiv og gått ut og sagt at dette og dette vedtaket gikk i gjennom mot vår vilje, og vi oppfordrer alle til å kjempe mot det. Da ville folk sett at det finnes et alternativ, og SV- og SU-aktivister ville gjort en bedre jobb. Nå må de istedenfor forsvare Halvorsens "seire".

Men dette gjør ikke SV. Og de gjør det ikke fordi at da ville Jens blitt sur, og det er viktig å holde regjeringen samlet. - Husk på at den forrige regjeringen var mye verre, sier de. Her mener jeg SV har en helt feil analyse. Politikk handler om makt, ikke gode personlige relasjoner og gjensidig tillitt. Hvis AP kunne ha regjert alene hadde de gjort det. Det er ikke sånn at SV hadde blitt kastet ut av regjeringen hvis de ropte litt høyere. Det er ikke sånn det foregår. SV har valgt å bli kamerat med de mektige, istedenfor å høre på grunnplanet. De smisker med makten istedenfor å bygge folkelig mobilisering. Det er tydelig at SVs metode har vært feil. Vennskap og tillit er ikke politisk makt. Arbeiderpartiet vil aldri gi opp en viktig politisk sak for å være greit mot SV. Det eneste SV har oppnådd med å behage regjerinskollegaene, er å miste makt ved å passifisere sin egen bevegels.

Jeg var en av de som støttet SVs regjeringsplaner før valget. Jeg trodde det var mulig med et reformistisk parti som refomerere i riktig retning, og det tror jeg fortsatt. Når det likevell ikke har fungert, er det fordi SV-ledelsen er dårlige tapere. SV må begynne å tro på sin egen politikk, og få en ledelse som skjønner at det mobilisering nedenfra som nytter.