Sanne løyner

Makten i USA farer bare med løyner, mener Taalam Acey. I diktet True Lies, fremført med gøyale animasjoner og fet musikk, påstår han at USA gikk til krig mot Irak og Afghanistan for olje og for at de rike i USA skulle tjene mer penger. Dette står i sterk kontrast til Bush-administrasjonens egen begrunnelse for krigene. Det var langt edlere motiv, nemlig å hindre terroraksjoner ved å ta terroristene før de gjør noe dumt. I Europa ble landet utenrikspolitikk også begrunnet med at vi måtte være solidariske med irakere og afghanere, og at det gjør man best ved å fjerne de sittende styrene i landene. Dermed burde jo alle være for invasjonene. Vestlige mennesker blir trygge for terrorister samtidig som vi hjelper fattige arabere. Mange er likevel i mot krigene. Taalam Acey er tydligvis en av disse. Ser han ikke at verden har blitt mye tryggere etter USAs preventive krigføringer i Midtøsten?

Filmen er ganske kjekk å se på. Lim inn denne linken å se den du også: http://gnn.tv/videos/52/True_Lies

Nei takk

I sommer jobber jeg i Posten. Jobben går ut på å levere brev og reklame i postkassene til folk. Man skulle kanskje tro at postmenn først og fremst leverte brev og pakker, men det er ikke sant. Vi leverer faktisk mer reklame enn vi leverer adressert post. Det er helt vanvittig. Tonn med forbrukspropaganda blir distribuert av posten i et omfang som ville ha gjort ethvert totalitært regime misunnelig. Jeg vil anslå at reklame utgjør ca. 2/3 av posten som blir brakt ut. Grunnen til at det ikke er mer, er at mange har festet klistremerker på postkassene sine som forteller at de ikke ønsker uadressert reklame.

Alle burde feste et sånt klistremerke på postkassen sin. Grunnene er mange. For det første slipper man å bli fortalt at man må kjøpe mange ting for å være lykkelig. Alle vet at de rike har det godt, så det er ingen grunn til å bli minnet på det hver gang man henter posten. For det andre er det en av de beste tingene man kan gjøre for miljøet. Mindre trær trengs å hogges ned, færre trykkerimaskiner må være i gang, færre biler kjører reklamen ut og det blir mindre avfall. I tillegg går det totale forbruket ned på andre ting også, ettersom reklame skaper kunstige behov. Men den tredje og viktigste grunnen til å feste et klistremerket på postkassen, er at jeg får mindre å gjøre på jobb. Hvis alle gjør det får jeg mer enn halvert arbeidsmengden min. Det hadde vært noe. På den negative siden ville det nok ført at mange postmenn blir sagt opp, men det gir jeg faen ettersom jeg drar på klassereise vekk fra proletariatet når sommerjobben er ferdig.

Hvis man ikke har et fancy klistremerke fra naturvernforbundet eller biltema, går det fint å bare skrive reklame suger på postkassen.

I Kabul er det trygt

Hyklerisk av Putsj

Putsj er et blad som gis ut av Natur og Ungdom

I Putsj nr. 3 kaller redaktør Ola Innsett EU-kommisjonens president hykler fordi han kjører rundt i en SUV samtidig som han vil bevisstgjøre EUs innbyggerne om global oppvarming. Ja det er hykleri. Omtrent like hyklerisk som å gi ut et blad om miljøvern finansiert av kull- og oljeindustrien.

For når Putsj på fjerde side skryter av at bladet er lagd av miljøvennlig hippokartong(?), kunne det i tillegg stått kull og olje. Det nevnes ikke før på de siste sidene av bladet. Der er nemlig der annonsene er plassert. En av annonsørene er Store Norske. Store Norske er et selskap som har tjent seg rike på å bidra til global oppvarming. Ifølge sin egen årsrapport produserte de i 2003 nesten 3 millioner tonn kull. I 2004 fikk de et hyggelig resultat på 217 millioner kroner. Noen av disse pengene bruker de altså på å støtte bladet Putsj. Store Norske er ingen grønn engel. Det er NU enig i. I et åpent brev til Bondevik 2-regjeringen skrev de: ”Hvis Store Norske Spitsbergen Kullkompani (SNSK) får det som de vil blir det ikke satt noe tak på hvor mye kull som skal utvinnes hvert år fra den nye gruva i Svea.” Det samme selskapet er det altså som finansierer Putsj. ”Når vi likevel har solgt sjelen til djevelen kan vi vel likegodt ta den helt ut”. Noe slikt tenker nok Putsj-redaksjonen. For Store Norske er slett ikke de eneste miljøsynderne som støtter Putsj. Det gjør også Norsk Industri, en forening under organisasjonen for de rike og mektige, NHO. Norsk industri er interesseorganisasjonen til mange av de mest miljøskadelige bedriftene i Norge. Noen av sakene de kjemper for er full oljeboring i Barentshavet og for bygging av gasskraft. Med andre ord en naturlig fiende av NU. Det er også tydelig at Norsk Industri ikke liker oss miljøvernerne heller. På nettsidene deres kan man lese artikkelen ”Strippet miljøpåstander”, der de skriver ” Et sviende oppgjør med udokumenterte påstander om Barentshavet fra miljøforvirrede 16-åringer i kjetting”. Som en del av NHO er de også i mot alt av offentlige miljøreguleringer basert på det evige argumentet om at da svekkes konkurranseevnen. Men det stopper ikke med den annonsen. Faktisk er det vanskelig å finne annonsører som ikke er miljøsyndere. Cruiseskipsselskap og energiverk som legger våre siste fosser i rør, har også fått plass.

Derfor sitter vi igjen med det kjempeparadokset at Putsj tjener på at det blir hentet opp mer olje og kull, at tungindustrien får gjøre som den vil og på at cruisskipene pumper ut CO2 fra sine miljøfarlige aggregater. Hva var det du sa igjen Innsett? Hykleri?

Fordeling gir økt samlet lykke

Den russisk-amerikanske psykologen, Abraham Maslow, mente at menneskers behov for mat er større enn menneskers behov for sikkerhet. Behovet for mat må også tilfredsstilles før behovet for sikkerhet oppstår hos mennesket. Mat er derfor et mer grunnleggende behov enn sikkerhet. Dette fremstilte Maslow som en pyramide der altså fysiske behov er nederst. Psykologen lagde også flere etasjer på behovspyramiden. Kontaktbehov, statusbehov og behov for selvrealisering, følger etter behovet for sikkerhet. Kontaktbehov tilfredsstiller man ved å knytte seg til felleskap, føle samhørighet og bli akseptert av omgivelsene, men dette behovet melder seg ikke hos mennesker før man har sikret sitt behov for sikkerhet.

Lykke kan defineres som det å tilfredsstille sine behov. Maslows behovspyramide kan dermed også brukes til å måle lykke. Dess høyere man befinner seg på pyramiden, dess lykkeligere er man. Dette blir imidlertid feil i enkelte tilfeller. Hvis man for eksempel sitter alene trygt i et fyr hele livet, vil man mest sannsynlig føle at man har et bunnivå av lykke. Det kan derfor være mer riktig å si at lykken måles på hvor høyt behov man har tilfredsstilt på hvert trinn i behovspyramiden. Lykken nullstilles altså når man begynner å tilfredsstille et nytt behov i behovspyramiden. Dette kan forklare hvorfor undersøkelser viser at folk i dritfattige land er like lykkelig som nordmenn. La oss likevel anta at lykken følger behovspyramiden proporsjonalt. For hvis ikke fungerer ikke ”fordeling gir økt samlet lykke”-teorien.

Så til poenget. Det er bare de to første stegene på behovspyramiden som det er direkte nødvendig med økonomiske verdier for å tilfredsstille. Man kan få seg venner uten å kjøpe de, man kan bli likt av de samme vennene uten å bestikke de og man realisere seg selv ved å hoppe over en stor elv. Det er gratis. Noen vil kanskje være uenig i disse påstandene. Man kan jo strengt tatt kjøpe seg venner, og man får status hvis man eier en Ferrari. La oss likevel prøve å godta den første påstanden.

Da vil et menneske ikke bli mer lykkelig av å ha flere penger enn det hun trenger for å kjøpe seg mat og et trygt sted å bo. En person som ikke har mat eller et trygt sted å bo, vil derimot få økt lykke hvis hun får mer penger. Gitt at den første personen av en eller annen grunn skulle ha mer penger enn det hun trenger. Hvis de pengene ble fordelt over på den andre personen slik at denne personene kunne kjøpe seg mat og hus, vil lykken til de to personene samlet bli høyere enn før fordelingen. Det skyldes at den rike personen ikke blir mindre lykkelig, mens den andre personen blir lykkeligere. I stor skala endrer ikke prinsippet seg. Hvis de 10 % rikeste i verden mister pengene sine utenom det de trenger til mat og sikkerhet, og folk som sulter og er utrygge får dem, vil verdens samlete lykke øke.

Som belyst i tidligere avsnitt, er det diskutabelt om ikke penger også er nødvendig for å tilfredsstille statusbehov og behov for selvrealisering. Motesko gjør noen glad, og å kjøpe en fotballklubb gjør andre glad. Men den totale lykken vil likevel stige ved å fordele pengene bedre. Det skyldes at man får mer lykke per krone ved å bruke de på mat, enn man gjør på biler. Schumacher blir sikkert glad for en tiende bil, men ikke like glad som ti tusen afrikanere som kunne blitt mett for samme summen. Man får altså mer lykke for pengene ved å fordele. Det er den mest kostnadseffektive måten å øke verdens beholdning av lykke.

Gjør verden mer lykkelig. Fordel ressursene.

Streikebryter Bernander

NRK-journalistene streiker, men det er ikke lett å legge merke til det. Grunnen til det heter John G. Bernander. Den tidligere stortingsrepresentanten for høyre sender nemlig eksternt produsert stoff og repriser, slik at seerne og lytterne skal merke minst mulig til streiken i kanalen. På denne måten tar han aktivt side i arbeidskonflikten og gjør alt i sin makt for å gjøre streiken minst virkningsfull. Det er for så vidt ikke noe rart. Fyren er per definisjon arbeidsgiver(eller kjøper om du vil). Likevel. Bernander. Du er en jævla streikebryter.

Da Bernander ble utnevnt som NRK-sjef skulle det være slutten på at man måtte ha partiboken i orden for å bli utnevnt til viktige statlige jobber. Det kan diskuteres om dette var så lurt når man ser på NRK-sjefen i dag. Frimureren og den tideligere næringslivstoppen har nemlig gjort en hel del dårlige ting. For eksempel sparket han programlederen Petter Nome, på grunn av hans engasjement mot krigen i Afghanistan. Det må nemlig være en politisk nøytral person som er programleder i et politisk program. Så kan det diskuteres om sommeråpent er et politisk program, eller om noen ville ha husket hans antikrigssympatier om sommeren(dette skjedde om vinteren). En nyttig disiplinering av politisk engasjerte journalister var det i alle fall av Bernander.

Tidligere i år var han også ute for å beskytte det bestående. Denne gangen var det Erling Borgens dokumentar, ”Et lite stykke Norge”, som Bernander nektet å vise. NRK-sjefen prøvde å argumentere med at det var journalistiske grunner til at filmen ble vraket, ikke politiske. Selvfølgelig var dette bare tull. Filmen ble vist på tv2 og var rimelig underholdene. Ikke så gøy som Ringenes Herre, men mye gøyere enn vanlig ”Faktor”-kvalitet. Den var heller ikke så politisk ensidig som Bernander påsto. Det var for eksempel ingenting i forhold til å høre på Letherman introduserer stjerner som har noe å selge i to timer.

Kanskje Bernander er en flink journalistisk? Jeg har hørt enkelte mene det. Politisk derimot er det ingen tvil. Fyren er en høyreidiot og det plager at han skal være sjef for et statseid kringkastningsselskap. Mange hadde forventninger om en bedre NRK-sjef da den nyliberale klassesvikeren Einar Førde tok kvelden, men i forhold til Bernander er selv Førde en grepa kar.