Lurt av eplet

Jeg eier en svart macbook. Det var det første jeg kjøpte da jeg kom til oslo. Den første natten sov jeg uten dyne og pute mens macbooken strålte på det tomme hybelgulvet.

Jeg vil påstå at jeg er en veldig rasjonell person, i den betydningen at jeg gjør rasjonelle valg. Å kjøpe en apple-maskin var imidlertid ikke særlig rasjonelt gjort. Den kostet f.eks. 13 000kr og kan den kan ikke brukes til å spille på. Jeg liker å spille data. Macbooken har 2GHz, 500 mb ram og 80gb hardisk. En dell maskin med 1,6GHz og 60gb hardisk kan man få til 7-8 000kr. Det har egentlig de fleste laptopene på markedet idag. Jeg betalte altså mye penger for en litt større prossessor. Men det skal også sies at apple-ting generelt er litt dyrt, og at maskinen er fysisk veldig liten. Det er bra. Lillesøsteren av den modellen jeg kjøpte koster 11 og eneste forskjellen er at den har en 60Gb hardisk. Hvis man betaler 500kr ekstra kan man oppgradere hardisken med 20Gb. Den maskinen er forøvrig hvit. Det vil si at jeg betalte 1 500kr for svartfargen på maskinen min. Det er på dette punktet det blir virklig irrasjonelt å kjøpe en svart macbook.

"Apple-maskiner klikker aldri". Dette blir flittig brukt i markedsføringen av slike maskiner. Mens pcer med windows støtt og stadig får feilmeldinger og errors, skal macintosh liksom være feilfri. Liksom. I min svarte macbooks korte levetid har den allerede brutt sammen flere ganger. Okei kanskje ikke hele maskinen har tatt kvelden, men programvaren er det støtt og stadig feil med. Ta f.eks. programet jeg skriver dette på "Text edit"(nei det har faktisk ikke i foran seg). Det har en kul funksjon som heter tale. Da leser en amerikansk kjerring opp det du skriver. Men skulle du være så frekk å starte tale på nytt før hun er ferdig, da kollapser hele programmet og alt du har skrevet forsvinner. Apple-maskiner klikker aldri liksom.

"Macintosh er så brukervennlige". Ja det er også et bankebrett. Alle skjønner at man skal banke de tingene gjennom treplaten. Grunnen til at mac-maskiner er så brukervennlig og enkle og bruke er at de er simple og uten valgmuligheter. Hvis du vil skrive trykker du på den store tegningen med en penn. Hvis man vil høre på musikk trykker man på den store tegningen med en tone. Problemet oppstår når man vil gjøre noe annet enn det helt vanlige. F.eks. hvis man vil ha litt større skrift eller omformatere en musikkfil. Nei da må man sette himmel og jord i bevegelse og lete seg gjennom all brukervennligheten slik at man til slutt kan finne noe man har lov til å endre på. På en macintosh finnes det bare en museklikktast, ikke to. Enkelt, ofte utpraktisk enkelt.

Jeg kunne fortsatt en stund til på hvorfor macintoshmaskiner er oppskrytt. Min blir f.eks. heitere enn mimir i debatter) Men det ville bare verdt rasjonelle argumenter. Kjærlighet er ikke rasjonelt. Man forelsker seg med hjertet ikke hjernen, og det er det jeg har gjort i min svarte macbook til 13 000kr. Vi møttes først på nettet, og til en forandring tror jeg dette forholdet vil vare.

Beklager alle skrivefeilene. Det er ikke stavekontroll på mac.

Første møte med Oslo RU

- Er du fra Bergen? Der med de ufordragelige folka?
Det var betryggende å høre at forholdet mellom norges to største byer var like godt som alltid. Jeg antar at det var bergenseres tradisjonelle akp-sympatier hun siktet til med sin lille forsnakkelse. Utdype det ville hun imidlertid ikke.

Men ellers fikk jeg et godt førsteintrykk av oslo-ru. Jeg var på et åpent møte der bjørnar snakket løst og fast om den kjipe verden vi lever i. Innledningen var merkverdig lik en han holdt i bergen i vår. Det kom masse unge folk. Jeg tror jeg var det eneste som ikke gikk på skole.

Det virker som at det står bra til med organisasjonen i oslo, og det skal bli gøy å engasjere seg i den det neste året.

Ny by og ny jobb

Alternativets faste(og eneste) bidragsyter, nemlig meg, har bli storbygutt. Det skjedde forrige mandag. Jeg gikk på nattoget og forlot det ikke før det var ankommet oslo s. Der sugde jeg inn litt storbyluft, før jeg igjen satt meg på et tog. Denne gangen fraktet det meg til moss. På stasjonen i Moss satt jeg og ti andre passifister og ventet på å bli hentet i to timer. Jeg skjønte at de andre helt sikkert også skulle bli sivilarbeidere. Hvorfor ellers skulle de sitte på stasjonen i Moss fra 7 ti 9 om morgenen? Men jeg spurte ingen. Jeg turde ikke. Jeg skal ikke spekulere i de andres motiver, men det var ingen andre heller som startet en konversasjon. Vi passifister er slappe. Ti av oss satt på stasjonen i Moss. Ingen sa noe på to timer.

Etterhvert kom det en slapp mann og hentet oss i en hvit minibuss. Den kjørte oss til Dilingøy. Fra nå av vil jeg kalle det "stedet der tiden står stille". Slappere sted skal man lete lenge etter. Det er nok derfor de har valgt å trene oss opp der. For vi fikk mye god trening på det vi skulle gjøre på neste år. Aldri før i mitt liv har jeg lest så mye aviser, drukket så mye kaffi og bevegd så få muskler i løpet av et døgn. Det var riktingok en halvtimes orientering om sivilarbeideres rettigheter, så bare daffing var det ikke. Klokken halv tre satt jeg meg i sofaen foran den store flatskjermen. Halv to forlot jeg den. Det var synd å forlate tv-en etter å ha nesten klart å tilbringe tolv timer i strekk foran den, men jeg ble faktisk litt sliten av å se så mye tv at jeg gikk og la meg. Konversasjonene gikk glatt når vi først ankom "stedet der tiden står stille". Et eksempel: Slapp passifist 1: - Er det noen som er med å spille bordtennis? Resten av de slappe passifistene: - Neiii. Slapp passifist 1: -Ikkje eg heller. Alle: -He he.

De ansatte på Dilingøy er en egen rase. De snakker veldig seint og rolig til hverandre. De går seint og puster rolig. "Stedet der tiden står stille"s 30 ansatte kunne lett ha blitt erstattet av en 50 % ansatt polakk. Ja så slapp er de. Men hvem bryr seg. Ingen vet at de finnes. Bare en liten avdeling i en gren langt fra stammen i Justisdepartementet. Et bortgjemt paradis for dem som aldri kommer seg ut av sivilarbeierrytmen. Det er ingen tvil om hva jeg skal blir når jeg blir stor.

Det var hardt å komme ut i verden etter et døgn på "stedet der tiden står stille". Når det blir grønn mann må man gå over gaten. Man kan ikke se en episode av simpson og ta seg noen kopper kaffi først. Tilvenningen var hard, men jeg klarte det og kom meg i "jobb" i flyktningehjelpen. Hybel fikk jeg også, selvom et skap ikke dekker min definisjon av møblert. Etter to dager fikk jeg kommet meg på ikea og kjøpt en dyne og pute. Siden har jeg levd lykkelig.

Mer kommer snart. Jeg har tid til å blogge det neste året(hvis du skjønner hva jeg mener:).