Touren er ikke hva den engang var

I det siste har jeg brukt mye tid på sommerens høydepunkt, nemlig Tour de France. Det har vært gøy, men opp i all begeistringen kan det passe med noen kritiske ord. Tour de France er ikke hva den en gang var. Nivået har falt kraftig etter at halvparten av syklistene ble utestengt på grunn av doping.

Thor Hushovd vant en etappe med massespurt tidlig i rittet mens alle konkurente fortsatt var med. Det har han ikke gjort før. Det er likevel ikke riktig å si at Hushovd er verdens raskeste syklist. Allessandro Petachi vant omtrent alle spurtettappene i Giro dìtlia, men er ikke med i Tour de France. Han er langt fra den eneste av de beste syklistene som ikke er med i årets ritt.

For CSC er Carlos Sastre kaptein og han kjemper i toppen i sammendraget. For bare et par år siden var han langt fra den posisjonen. Grunnen til at han har vokst i gradene er ikke at han har blitt så mye flinklere å sykle, men at de bedre lagkameratene ikke stiller til start. Tyler Hamilton var CSCs kaptein for et par år siden, da med Sastre som hjelperytter. Når Hamilton byttet lag til Phonak og senere ble tatt i doping ble Ivan basso kaptein. Han kom på plassen etter Lance Armstrong i Tour de France i forfjor og vant Giro ditalia i fjor. Først når han også ble tatt i doping ble Sastre kaptein. At han kjemper i toppen sier alt om nivået i årets tur.

Det er i det hele tatt litt morsomt å se at kampen om å vinne rittet i år står mellom syklister som for få år siden ble sett på som helt middelmådige. Enda et eksempel er Frankrikes evige håp, Mourreau. Han har holdt på i mange, mange år og aldri hatt en sjans. I år tror halve Frankrike at landsmannen kan vinne Touren.

Et interessant hypotetisk spørsmål er hvordan det ville gått hvis Ivan Basso eller Jan Ulrich stilte til start i år? Eller om kanskje gamle Lance Armstrong fortsatt ville vært best om han stilte? Påstanden min er at alle de hadde slått årets vinner. Derfor handler ikke Tour de France i år om å finne verdens beste syklist, men den fjerde beste.